Den ensomme rytter!

Da er årets første sykkeltur gjennomført. Den startet litt vaklende, kanskje ikke så rart med tanke på at man syklet hjem fra årets første sommerkalas. Å finne balansen etter en trivelig kveld med en koselig gjeng er ikke like lett. Men verken jeg eller de stillestående bilene ble skadet i det første forsøket på å rulle ned bakken, så man kan jo si seg fornøyd bare med det.

Når man skal ut på tur er det jo viktig å være forberedt. Man kan blant annet følge fjellvettreglene...

 1. Legg ikke ut på lang tur uten trening.

Litt usikker på om jeg har overholdt dette punktet om å ikke legge ut på langtur uten trening. Jeg har jo tatt denne turen før, nærmere bestemt i fjor. Med tanke på at dette var årets første sykkeltur, så sier det kanskje seg selv, at jeg ikke har syklet turen frem og tilbake uker før jeg nå skulle sette meg på sykkelen og tråkke hjemover. Jeg har jo trening med tanke på at det ikke er første gangen jeg har satt meg på en sykkel, samtidig er man kanskje ute av trening siden det er et år siden sist man slang seg på "silke svarten". Da det er ett år siden sist er det vanskelig å si om turens lengde skulle være tilpasset min fysiske og psykiske formen, men jeg føler at erfaringen og utstyret jeg hadde med var noenlunde tilpasset. Vær og føreforhold var man særdeles lite oppdatert på, men man lever bare en gang. Eller YOLO som kidsa ville sagt det!

2. Meld fra hvor du går.

Dette punktet har jeg gjort grundig reserch på fra tidligere turerfaringer. Jeg har fulgt opp dette så nå meldte jeg om mine planer til den nærmeste familie som bistod med å frakte forpakningen med sykkel, hjelm og veske til startpunktet. Jeg meldte også fra om mine planer til øvrige gjester og verten på hvordan min plan for å komme seg hjem, samt at jeg i ett vilt øyeblikk sendte en sms til frk.blå om at frk. hardanger satt på brelett sykkelen hjem.

Jeg vet ikke om regelverket på å bruke telefonen og skrive tekstmeldinger mens man sykler er like akseptert som om man skulle kjørt bil. Siden jeg ikke har hørt at det ikke er lov føler jeg at jeg har holdt meg innenfor lovverket på det punktet! Jeg vet i hvert fall at jeg startet å sykle ca 00.58. (Med det tidspunktet så virket vel ikke det så omtrentlig, men virker litt nøyaktig. Samtidig er det litt omtrentlig da jeg allerede hadde begynt å sykle når jeg sendte det.)

Trikset med å melde fra om hvor du går er at man skal kunne finne deg om man skulle få ett uhell. Det er lett å la seg distrahere over små og store sightser og ufattelige gode ideer når man er på vei hjemover. Det kan dermed lett oppstå at man tar en eller flere avstikkere på veien. Jeg tok imidlertid ansvar og meldte fra på face at jeg var kommet hjem slik at man slapp unna unødige leteaksjoner. Dessuten var man lur så man gjorde en avtale med storbonden og husfrua o m at jeg skal ned på gården i løpet av dagen i dag.

Det kunne imidlertid tatt en omvei da jeg støtt og stadig får gode ideer på avstikkere på veien. men da jeg postet på face at jeg var kommet hjem slapp jeg jo at det igangsettes unødige leteaksjoner. Dessuten hadde jeg jo vært ekstra lur og gjort avtale med storbonden og husfrua om at jeg skulle komme ned til gården i løpet av dagen i dag.

3. Vis respekt for været og værmeldingen

Her tok jeg en skikkelig rå sjanse. En gammel regel, antagelig fra en gammel høvding eller sjøulk eller noe lignende, sier at man alltid skal respektere en dårlig værmelding, men ikke ubetinget stole på godværsmeldinger. Uansett værmelding bør man være rustet mot været. Jeg hadde jo da ikke fått med meg noen værmeldig så jeg var jo kanskje særdeles uforbredt på om det kunne regne. Kan vel si at jeg rett og slett hadde litt flaks og at været var med meg!

4. Vær rustet mot uvær og kulde, selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret som kreves.

 

Jeg hadde nok ingen ryggsekk, men jeg hadde faktisk en veske som kunne romme flaske/r med vin, musikk, nøkler, lommebok og mobil. Denne er plassert trygt opp i sykkelkurven. Basis utstyret for enhver langtur. Jeg hadde imidlertid ikke med kniv eller spade. Heller ikke regntøy eller lue, men jeg hadde faktisk med vanter. Jeg har i hvert fall fulgt rådet som kommer fra husfrua om at man bør alltid ha en veske som kan romme en vinflaske eller to, alternativt en spritflaske, alt etter dagsformen. Det fører jo videre til neste punktet.

5. Lytt til erfarne turfolk.

Tidligere råd fra storbonden, husfrua, bjørnefamilien og øvrige har jo gjort at man har lært en ting eller ti. Jeg snakket også med min lokale medlemsforening denne kvelden og diskuterte viktige spørsmål som for eksempel veivalg, forholdene på veien, tidsbruk og lignende. Hadde jeg møtt noen i løypa kunne jeg jo spurt dem for oppdaterte forhold videre fremover. Men siden folk flest ikke går eller sykler lenger, med mindre de kan kalle seg supermosjonister, så var det særdeles få å spørre. Nå hadde jeg jo flaks slik at jeg er jo så og si lokalkjent, samtidig så kan jo forholdene endre seg stort på ett år. Kanskje spesielt med tanke på de områdene som er under veiarbeid.

Man trenger ikke å drive med ekstremsport for å føle at man lever. Når kommunene spinker og sparer fører det til at reparasjoner av gangveien ikke prioriteres. Sprekker,hull,humper og mørkelagte gangveier fører til en spenning man ikke visste fantes. Man vet aldri hva slags underlag som venter en og om man i det hele tatt sitter igjen med tenner etter en sykkeltur.  Den manglende oppfølgingen av gangveier kan forøvrig ha sammenheng med at folk flest ikke lenger går eller sykler langs veien, men man kjører overalt.

6. Bruk kart og kompass.

Man rådes til å alltid ha med kart og kompass på turene og ikke minst at man lærer seg å bruke det. Det sies at man lærer av erfaring, og det er vel en smule sent å lære seg dette for en nattlig sykkeltur. Jeg ser også en utfordring med å i det hele tatt klare å lese dette kartet og fikle med et kompass når man skal hjem fra et kalas. Jeg valgte heller å følge fuglene sitt eksempel og dro hjemover ved å følge veien som er temmelig retningsgivende, samt mitt indre kompass...

7. Gå ikke alene.

Turen hadde sikkert blitt hyggelig med turfølge som kunne tatt ansvar for meg om uhellet var ute. Likevel gikk det jo rimelig bra å dra hjemover alene. Da slapp man nemlig faremomentet ved å krasje med hverandre. Turen var nok ikke like morsom og hyggelig som det fremstår på favoritt programmet "på hjul med Dag Otto".  Jeg hadde jo musikk i veska i tilfelle jeg fikk behov for å fjerne lyden av alle fuglene som "sang". Maken til kaklete gjeng midt på natta skal man lete lenge etter.

8.Vend i tide, det er ingen skam å snu.

Det var jo ingen vits i å vende da jeg hadde flaks med været, jeg slapp jo å slå ut hele gebisset, eller skrape opp halve kroppen med å kræsje med sykkel.

 

9. Spar på kreftene og grav deg ned om nødvendig.

Jeg føler jeg holdt et jevnt tempo, de som kjørte forbi i taxi kan jo ha en annen opplevelse. Jeg gikk faktisk ikke av sykkelen før jeg kom til brua, der måtte jeg gå ett par lange steg før jeg kom på toppen og kunne suse nedover igjen. For lite mat og drikke kan gjøre deg slapp, og du kan miste motet. Da jeg allerede hadde vært på kalas var dette behovet allerede dekket. Jeg sparte på kreftene med å se på sightser og nyte turen. Jeg fikk jo sett tre kirker, et grendehus med fest, en skole og mange mange hus. Ikke så mange folk, men jo færre som var ute og gikk jo færre var det å sykle ned.

Man må ikke vente med å grave seg ned til man er utslitt.  HUSK: Den vanskelige fasen i en nødsituasjon er å ta beslutningen om nødly tidlig nok, mens du ennå har krefter til å grave en hule. Men du skal være godt forberedt, så tren på å grave nødly før du kommer i en vanskelig situasjon. Lær deg også å se etter egnet "tomt" mens du sykler. Nå hadde ikke jeg behov for å grave meg ned eller finne nødly. Men jeg har en følelse av at jeg imponerte stort for den som gikk forbi meg i det jeg lå med rumpa i været for å knipse bilde av sykkel i solnedgang, før jeg suste videre nedover bakken med musikken fra et Kim Larsen Nachspiel.

Det er netter som dette som gir deg smaken av sommer!