Follo bunadsslips til bunadsnekteren.

I februar fylte storbonden år. Det var vrient å finne noe som en på 68 år ikke har fra før så da gjelder det å tenke kreativt. I år er det konfirmasjon i familien og Husfrua, konfirmanten og jeg har alle gått til anskaffelse av bunad. Storbonden derimot viser seg å være en ihuga motstander og stritter i mot konseptet bunad. Så da kom jeg frem til at han skal jo ha dress og dermed skal han også ha et slips. Hva med å anskaffe et bunadsslips. Så jeg satte i gang å lete og fant ingenting. Jeg var innom den lokale bunads "langeren" min. Jeg fikk vite at det hadde vært et uoffisielt slips en gang i tiden. Dette hadde barte-mønsteret på langs, men da det ikke ble noen stor suksess ble slipseventyret avsluttet.

Så da ble det ikke noe slipspakke på meg, men jeg fikk noen oppmuntrende ord om at dersom jeg forsøkte så ville jeg nok klare å lage et slips. Da man ikke kan si nei til en utfordring som det så er det jo bare å sette i gang og finne ut av mønsteret. 

Jeg fant en norsk side som hadde mønster og forklaring. Willy hadde peiling! Så jeg lot meg inspirere!

Så jeg dro til rainbow fashion i Oslo og kjøpte svart ullstoff. For innerforet fikk jeg tips om at stoff vevd av hestehår ville fungere godt for å stive av og holde formen. I foret på baksiden av tuppene hadde jeg et mørkegrått bomullsstoff som jeg kjøpte som rest fra stoff og stil en gang i tiden.

SÅ startet moroa! Heldigvis hadde jeg jo mønsteret fra broderingen av follobunaden slik at jeg fikk tegnet mønsteret som jeg syntes passet best til slipset. Når man først skal opprøre bunadspolitiet så går man for den ikoniske blomsten i follobunaden og en liten del av barten. I ettertid ser jeg at jeg kunne ha løst nedre del av motivet litt annerledes da jeg bommet litt på monteringen av "snippen" på slipset. 

Så dersom jeg skal gjøre meg selv så vondt å lage flere så bør jeg lage en test på snippen og hvordan hjørnet syes slik at man vet hvor langt inn broderiet skal plasseres... 

Da jeg ikke er så veldig flink på frihånsbroderi måtte jeg finne en måte å overføre broderiet.

Jeg tok en plastlomme og prikket ut motivet som skulle overføres. Deretter skaffet jeg hvit tekstilmaling. Det fungerte heller dårlig på ullstoffet, da det bare fløt ut og ble en heftig form for batikk.

Så da ble mitt andre alternativ å overføre motivet med hvit akrylmaling hvilket fungerte mye bedre. Jeg brukte da svamp til å trykke malingen ned i hullene. Det er da lurt å jobbe systematisk og med samme trykk slik at motivet blir jevnt fordelt. Samtidig er det greit å ikke bruke for mye trykk slik at man får for mye maling. En lur løsning er å ha en prøvelapp og prøve seg fram først.

Mye av dette prosjektet har gått til å lete og sy, men også å bruke utrolig mye tid til å bare grue seg til å faktisk gjøre monteringen. Selve det å lage slipset tok ikke så lang tid, men å grue seg til å sy dette sammen og gjøre det pent nok var veldig tidkrevende. Jeg fikk øvd meg på å sy hjørner, hvilket jeg må trene mer på for det ble ikke helt perfekt, og jeg fikk øvd meg på å sy "usynelig" baksøm hvilket jeg aldri har gjort før. Men det ble et slips og det ble slik at det kan brukes. Jeg merket også da jeg prøvde slipset at jeg kunne vært mer gnien med sømrommet da jeg synes det ble litt kort, men det rakk til beltespenna på meg. Hadde det ikke vært for at jeg var litt ivrig i monteringen (når jeg først kom over skrekken med å prøve nye ting) så hadde jeg tatt det opp og gjort det på nytt så det ble feilfritt.

Men jeg får leve med at det var første forsøket, det er håndarbeid og man får legge det i erfaringsbasert læring kassa. Det var i hvertfall moro å forsøke, feile og få til å lage noe man aldri har forsøkt før. Så får man se hvordan bunadspolitiet mottar dette prosjektet, og om man får den bunadsnektende storbonden til å bruke slipset i det hele tatt.

Første gang er gratis...

.... og deretter går ting til helvete!

Vi har vel alle møtt dem i en eller annen form. Selgere av typen slesk, aggressiv og ikke lyttende. Jeg er ikke så veldig glad i slike selgere, i hvertfall ikke når det skal dyttes på ting man ikke trenger eller ønsker. Skulle jeg ønske noe så oppsøker jeg det selv, og skulle jeg ikke klare det selv så kan jeg da virkelig spørre om hjelp. Og skulle jeg ønske medlemskap av noe så søker jeg meg da inn selv, jeg trenger ingen aggressiv selger til å prakke ting på meg!

I dag stod jeg i kassakø på en klesbutikk. Jeg var heldigvis nummer to i køen, så det var ikke så stress med ventetiden. Siden det er kjedelig å stå i kø var det bra jeg ikke var lenger bak. Da hadde jeg nok sukket tungt, lempet fra meg varene og gått ut av butikken. Kunden som sto foran meg hadde selvsagt et berg av varer som sirlig ble slått inn på kassaapparatet. Hun avleverte medlemskortet sitt, og i det hun ga dette over fikk hun informasjon om noen fantastisk fine t-skjorter som var satt ned til røverpris rett ved kassa. Disse revolusjonerende t-skjortene verken krympet eller ville bli redusert i farge. Det var et punkt der superselgeren nesten krabbet over berget av varer og over kassa for å vise frem disse genserne i håp om å presse et par ned i posen på kunden. Hun kom seg unna mersalget og gikk. Siden jeg var nummer to i køen, viste det seg at jeg var neste i køen. Jeg hadde allerede da stått og speidet etter den andre ansatte i håp om at jeg kunne bli betjent av noen andre enn mersalgsguden. Det skjedde ikke….

Jeg tenker at dette kan gå smertefritt og at jeg kan faktisk komme meg unna uten å bli prakket på mye annet jeg verken trenger eller ønsker. Jeg legger på varene mine og superselgeren begynner å så dette inn på kassa. Det lover godt, jeg kan komme meg unna i en fei. Så begynner forhøret. Det første spørsmålet er om jeg er medlem, og om jeg ikke kan overlevere medlemskortet mitt slik at jeg kan få rabatt på kjøpet. Jeg svarer at jeg ikke er medlem. Da kommer jo selvsagt spørsmålet om jeg ikke kunne tenke meg å bli medlem? Nei takk, jeg vil ikke bli medlem. Da kommer jo spørsmålet om jeg er helt sikker på at jeg ikke er medlem? Ja, jeg er helt sikker på det, jeg vil bare betale og gå. Men da kommer den geniale ideen om at det kan sjekkes om jeg er medlem om jeg oppga telefonnummeret mitt. Da kunne det nemlig sjekkes i datasystemet. Her begynner jeg å bli passe irritert. Greit at jeg blir spurt om jeg er medlem og siden jeg ikke er det at jeg får tilbud om å bli med i «klubben». Samtidig begynner jeg å bli irritert for at superselgeren ikke gir seg, og godtar nei. Men nå er superselgeren i slaget og ser det som sin plikt og dele sitt glade budskap om denne eksklusive klubben.

Medlemsklubben gir eksklusive tilbud og spennende medlemsfordeler direkte på mobil og epost. Det er selvsagt helt gratis å være medlem og ikke bare blir du pepret av reklame på telefon og epost, men man vil også få de siste motenyhetene og tipsene på eposten. Og best av alt 5% bonus på alt man kjøper! Om jeg meldte meg inn i dag ville jeg få rabatt på dette kjøpet, samt at jeg kunne kjøpe disse fantastiske t-skjortene som verken krympet eller ble redusert i farge, og som jeg absolutt ikke trengte. Jeg takket høflig nei, og sier at jeg hadde allerede funnet det jeg ville kjøpe og at jeg nå gjerne ville gjennomføre kjøpet mitt slik at jeg kunne gå videre.

Mersalgsguden gir seg ikke. Helt sjokkert over at jeg ikke ville bli medlem av denne fantastiske avtalen. Direkte rystet over at jeg takker nei til rabatt på kjøpet. Jeg kunne jo spare så mye på å være medlem. Siden selgeren tenkte at jeg ikke kunne tenke selv så fikk jeg faktisk oppleve at det ble regnet ut hvor mye jeg konkret ville spare på dette kjøpet om jeg hadde rabatten. Nå måtte jeg faktisk heve stemmen og gjenta igjen at jeg ikke ønsket å være medlem, at jeg gjerne ville kjøpe varene og gå. Superselgeren innså vel her at nå kunne ikke jeg omvendes, så det ble foreslått at jeg skulle få dagens tilbud allikevel og at jeg kunne tenke på det. Nå er jeg ganske tom for tålmodighet så det smeller tilbake fra meg at det vil ikke være nødvendig, da jeg faktisk har tilstrekkelig med penger til å kunne gjennomføre dette kjøpet.

Jeg får omsider stukket bankkortet inn i betalingsterminalen, fikk raskt trykket koden og er klar for å sprinte ut av butikken. I det mersalgsguden stikker kvitteringen i posen med et fårete smil og et sleskt blunk får man et hint i avskjeden at nå var jeg heldig. Da jeg endelig var ute av butikken sjekker jeg kvitteringen og ser at superselgeren fikk siste stikket. Jeg fikk redusert pris! Om jeg ikke var irritert fra før, var jeg ikke mindre irritert nå. Jeg hadde lyst til å marsjere inn og si at det var skjedd en feil med kvitteringen. Tanken på en ny runde med mersalgsguden fikk meg til å anse rabatten som betaling for å holde ut med en slik selger.

Neste gang har jeg funnet to alternativer på å avslutte en slik selger.

Alternativ 1: bare gå.

Alternativ 2: Spørre når selgeren går for dagen og si at da kommer jeg tilbake når du har dratt.

Like greit å forberede seg på alternativene, for det er vel garantert at man treffer på en slik selger igjen. Spørsmålet jeg sitter igjen med nå er om det er innafor å sende klage til butikken på at man får en rabatt man ikke ønsket?